Er det virkelig sånn vi har blitt i 2016?

Jeg har merket at etter jeg selv fikk barn, så har jeg ofte hatt lyst til å hjelpe andre foreldre, både kjente og ukjente. Som regel når jeg selv ikke har med barna, er da jeg har mulighet ! Men jeg og Inge var på farrisbad i helgen, og der var det ett par med en gutt som sikkert var 3 mnd, og under frokosten var han urolig og foreldrene heiv i seg maten og byttet på å ta han. Jeg hadde så lyst til å spørre om jeg skulle ta han så de fikk spise, men jeg droppa det, hvem vil vel gi ungen til noen ukjente?

Jeg har ofte hatt lyst til å bidra når jeg har sett urolige unger rundt, men tør aldri å spørre eller strekke ut hånden, men etter en prat med flere tvillingmammaer så tror jeg faktisk at jeg skal spørre neste gang. Da har jeg iallfall brydd meg og de får en mulighet..

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så opptatt av å hjelpe andre mødre/foreldre, men jeg tror mye handler om at jeg vet hvor lite som skal til, hvor mye sånt betyr! Jeg har handlet på butikken her vi bor, med alle tre ungene i handlevogna og 3 bæreposer i hendene og skal ned til bilen, ingen har enda giddi å tilby seg å hjelpe, folk står bare å kikker.

Til og med enkelte av våres nærmeste klarer ikke å se at det er lite som skal til. Jeg vet ikke om folk tror at de må passe alle tre ungene i flere netter for at det skal hjelpe? Jeg for min del blir super glad hvis noen spør om å få låne en eller to unger også, noen timer eller hele dagen, alt hjelper jo.. Jeg skjønner at andre ikke kan skjønne hvor stor forskjell det er på å ha to unger hjemme istedenfor tre, for det er jo fortsatt 2? Men forskjellen er stor, for både barna og oss.. Men dessverre så har altfor mange mennesker blitt sånn at vi er altfor travelt opptatt med vårt eget , for opptatt til å kunne hjelpe andre. Men enkelte er flinke til å love gull og grønne skoger, noen mennesker som virkelig skulle brette opp armene og bidra når vi skulle ha tre, de har det som oftest altfor travelt med sitt eget og har sjelden tid til å komme på besøk eller høre om man kan hjelpe på noen måte. Men det er vel bare sånn verden har blitt?

Men poenget mitt er at jeg syns det er så ufattelig trist at vi mennesker har blitt så vanvittig egoister.. Nå skal jeg iallfall prøve å endre dette for meg selv, nå skal jeg ikke bare tenke, men faktisk gjøre noe mer med det :) Så får andre tenke det de vil, men jeg vil bry meg med handling og ikke bare tanker/ord, for jeg vet så vanvittig godt hvor mye det betyr og hvor mye ett ekstra sett med hender faktisk kan hjelpe!

Bare så det er sagt så har barna og vi mange snille og fantastiske mennesker som stiller opp når vi trenger det og når de kan <3

Min oppfordring til dere der ute, hjelp mennesker rundt dere om det bare er en liten filleting i deres øyne, så kan det bety utrolig mye for den andre personen :) Vi mennesker tror at det alltid skal så mye til for å glede andre eller være til hjelp , men der tar vi feil! Kanskje har du ei venninne, slektning eller lignende som akkurat har fått barn, reis bort med en middag, hør om du kan få ta en trilletur med babyen, eller bare sitt i sofaen og kos med den lille så mamma'n får dusja<3 kanskje du har en eldre slektning som er alene, stikk bort å slå av en prat :) det koster så lite å bry seg og redde hele dagen til andre mennesker, bare ett smil til en ukjent kan gjøre dagen bedre for den personen :)

Så slutt å være egoister hele tiden,se mennesker rundt deg og bry deg før det er for sent! <3

Hardt,brutalt og ærlig :)

Én kommentar

Bjørg

04.10.2016 kl.14:42

Fint innlegg Aina,men en må nok se i øynene at alle er nok opptatt med sitt eget.det hører nok til sjeldenheter at noen man ikke kjenner tilbyr hjelp.det handler nok ikke om egoisme. Men vi lever I 2016

ungtrillingmor

09.10.2016 kl.21:09

Bjørg: vi kan være enige og å være uenige :p Selvfølgelig er folk opptatt med seg og sitt, de aller fleste har en travel hverdag og sånn har det bare blitt :) ... noe jeg skjønner veldig godt, men tror mange glemmer hvor lite som skal til noen ganger :)

Skriv en ny kommentar

ungtrillingmor

ungtrillingmor

24, Rollag

Jeg er ei jente på 24år,gift med Inge på 30 år og vi bor i veggli og vi har fått gleden av å bli foreldre til trillinger <3 Jeg er utdannet frisør men har også jobbet som barnehageassistent og hjelpepleierassistent i tillegg :) Bloggen kommer til å handle om svangerskapet og veien til å bli trillingforeldre og veien videre som trillingforeldre både psykisk og fysisk:)

Kategorier

Arkiv

hits